DOKUMENTAR : Øien - tiden på Bjørnøya 1930 - 1933


1 | 2 | SIDE 3 | 4 | 5 | 6
Bjørnøya - Hesten Blakka

 

Et foto av hesten "Blakka" og en ukjent hentet fra boka "Die Insel der Nebel und Stürme", som er skrevet av Czeslaw Cenktkiewich i 1956. Forfatteren var en polsk venn av Fritz Øien, og oppholdt seg på Bjørnøya under det internasjonale polaråret 1932/33.
I forordet til boka står det at den omhandler den første polske ekspedisjon i det internasjonale polarforsknimngsåret 1932/33.
Boka er på ca. 240 sider med 22 bilder og et kart.
Den omtaler også det hjertelige vennskap som oppstod mellom de polske forskerne og mannskapet på den meterologiske stasjonen på Bjørnøya.


Bjørnøya - Hesten Blakka

 

På overvintring på Bjørnøya var det også en hest, kjent som "Bjørnøy-Blakka", og var øyas kjeledegge. Hesten var kjøttetende - noe som ikke skal være vanlig for en hest. I tillegg var den mer enn alminnelig selskapssyk.
Historien forteller at under en julefeiring ville min far Fritz Øien at alle på stasjonen skulle delta. Følgelig red han Blakka inn i stua der hesten også fikk delta i julefeiringa!
Noe av det beste den fikk var en eske tobakk dynket i whisky! Da knegget den godt....
Ved en annen anledning skal geita de hadde blitt stående igjen ute fordi den hadde oppført seg ufint på forrige fest og spist gardinene som hovedrett!. Men etter at min mor ba for den fikk også den delta, men slapp sine "perler" på golvet!
Var det fest så var det fest for alle på den øya!

Fotomontasjen her er gitt av Arktisk Forening til min mor Margareth Øien under en jubileumsfest i 1972. Originalmontasjen er i min bror Bjørn Øien\'s eie.
 


Bjørnøya - Hesten Blakka - stallen

 

Dette bildet av restene av stallen til hesten Blakka har jeg sakset fra Asbjørn Djupdals hjemmeside (djupdal.org) og lagt inn her med tillatelse fra han i oktober 2018.

Takk for at jeg fikk dele dette bildet.

 

Teksten Asbjørn har til dette bildet på sin side sier:

Et av de best bevarte byggene på Tunheim er stallen til Bjørnøy-Blakka. Tunheims maskot og litt av en berømthet i Norge på den tiden. Når gruvedriften stanset opphørte samtidig forforsyningene til Blakka. Etter at Blakka hadde blitt foret med halmmadrassene i bye måtte besetningen finne påp noe annet. Røye, fugler, hvalkjøtt, polarrev - alt av kjøtt ble etterhvert godtatt av Blakka som mat og fjordhesten ble forvandlet til kjøtteter.

Blakka takket heller ikke nei til ennhalvliter øl til maten.

Den andre vedrenskrig satte en stopper for all aktivitet på Tunheim og ble evakuert i 1941. Vedrens eneste kjøttetende hest ble avlivet og byen ødelagt av engelske krigsskip for å hindre at tyskerne skulle få tak i værobservasjoner for det strategisk viktige Barentshavet.

 

 


Bjørnøya - Hesten Blakka / Hos meterologer og en kjøttetende hest

 

Dette er en historie fra Bjørnøya ført i pennen av Halvard Devold (bildet til venstre viser "Bjørnøy-Blakka" med Fritz Øien på ryggen):

HOS METEOROLOGER
OG EN KJØTTETENDE HEST


Så begynner vi da å nærme oss gamlelandet igjen. Vi valgte bakveien da vi dro, og da er det vel best vi lister oss tilbake samme veien. Men før vi kommet så langt har vi et par steder å se innom. — Omtrent midtveis mel lom Hammerfest og Spitsbergen ligger den ugjestmilde Bjørnøya. En gang ble det drevet en del kuligraving her, men kullene var dårlige, og driften lønte seg ikke. Men alle mennesker ble ikke borte fra øya likevel, vær varslingsstasjonen ligger der, og der er det folk året rundt. — Et slikt liv står for oss i et svært romantisk skjær, men kan hende blir det grått nok på de mange og lange vinter- mørke dagene. Vi får bli med Ørbeck Legreid innom og høre hva han forteller om livet der.

Det første inntrykk av øya som vi nærmer oss, er ikke særlig oppmuntrende. Tåka ligger grauttjukk som en ugjennomtrengelig mur rundt øya, men vår ishavsskipper er heldigvis en mann med sine plassinstinkter i orden, ervervet gjennom generasjoner. I mangel av radiopeileapparat bruker han alka som med usvikelig sikkerhet flyr over hekkeplassen sin inne på øya etter å ha vært en tur til havs etter mat til ungene.
- Omsider stiger vi i land i Austervåg På vår ferd videre opp til Tunheim, vårt vinterkvarter, skal vi heller ikke bli overmettet med koselighet. Falleferdige rønner, rester av maskiner, verktøy, lokomotiver, oppbrutte skinneganger griner en i møte overalt.

Imidlertid er vi installert, og tro nå ikke at våre triste er faringer om øya hittil har tatt møtet fra oss. Vi har ikke kom met hit for å motta skjønnhetsinntrykk. Vi er ene og alene kommet for å varsle de beryktede lavtrykk, og vi skal nok ellers vite å bringe det beste ut av en ubekvem materie: det har vi gitt hverandre neven på.

Vi er omsider kommet ut i oktober, og dermed står vi foran polarnatten og i det hele ca. 8 måneder hvor vi er over latt helt til oss selv. I mange av de tallrike vannene er det mye ørret, og om vinteren fanges den på funkismanér så å si. Vi spenner nemlig Blakka — den makeløse hesten vår — for sleden og kjører ut på isen. Her slår vi så hull og manøvrerer Blakka tett borttil, Makelig til rette i pelser og puter trekker vi så opp den ene ørreten feitere enn den andre, mens Blakka fornøyer seg med medbrakt niste. Så snart den første fisken er fanget, begynner Blakka å humre og sparke, hvilket betyr at den vil ha fisken servert! For Blakka, ser De, er ingen gamp av vanlig format. Helt fra gruvedriften tok slutt, har den på en måte vært øyas eneste faste levende punkt. I alle disse årene har den vært overvintrernes gode kamerat og kampfelle, og den har tillagt seg livsvaner som skiller den at skillig fra dens stammefrender. — Kjøtt, fisk og vilt, tilsatt kjøkkenrester av alle tenkelige slag og blandet med sterkt oppvaskvann er således blant dens livretter. Ute liker den seg best både sommer og vinter. Det er bare høyst uvillig den går i ly av været når det stormer som verst. I forhold til hester flest har den gode dager og det hender at den flyr unna når den har en følelse om at noe skal gjøres. Og da er den ikke til å få fatt i før den får lekkerier. Men bevares som den henger i når den først er kommet for vognen eller sleden. Det gjelder å bli ferdig med jobben i en fart, for da vet den at det på ny blir ekstraforpleining å hale. Rester av en søt pudding eller en bit sjokolade kanskje. Ellers inviterte vi den rett som det var inn i stua til oss til festlig samvær rundt kaffebordet. En hyggelig kamerat den Blakka!

Men vår fornemste hobby var nå likevel fangsten av polarrev. Stuert Andresen — mesterskytten vår — tok gjerne børsa på nakken og dro av gårde til Engelskelva for å møte Mikkel rev, om han skulle ha vært nede og forsynt seg med hvalskrotten på stranden. Hele 10 revet måtte bøte med sitt hvite l på den veien. — Rundt brinken på en strekning av ca. 7 km lå våre feller parat. Dem besøkte vi hver dag under hele fangsttiden, så sant været tillot det. — Når vi kom til. bake fra slike turer, og særlig når vi hadde fangst med, da var all surhet som blåst vekk, og uten at vi visste ordet av det, var vi i gang med å vise hverandre spesielle oppmerksom heter. Tungen kom, på gli, dagens begivenheter ble kommentert med en glød som kunne være enhver politisk eller religiøs menighet verdig.
Mens vi snakker om fangst — dessverre fins det bare polarrev på øya nå, men betingelsene for at den langt verdifullere blårev skulle trives der, er like gode som på Jan Mayen hvor det har vært en rik bestand.
Værobservasjonene tas ordinært 6 ganger I døgnet, kl. 2. 8, Il, 14, 17 og 19. Dertil i flygetiden kl. 5.30. De omfatter skyenes høyde, masse og art, videre været ved observasjonene og mellom disse, vindretning og -styrke, barometertrykk og -tendens, luftens fuktighet etc, etc. Observasjonene settes ut i den internasjonale kode som består av fra 5 til 7 grupper å 5 siffer. Pr. radio går de over havet til værsentralen i Tromsø til bruk ved værvarslingstjenesten, samtidig som de sendes videre ut i verden, På en snau times tider været på Bjørnøya kjent i samtlige værsentraler i Europa!
Foruten disse observasjoner er det fastsatt visse perioder i året da det daglig blir sendt opp såkalte pilotballonger til bestemmelse av vindens retning og styrke I de forskjellige høyder. Dette foregår samtidig over hele verden.

Vakttjenesten utføres vekselvis fra døgn til døgn av assistent og bestyrer. Åtte-timers dagen er således et ukjent begrep på de arktiske stasjoner ennå. Den er forsåvidt heller ikke påkrevd før utviklingen er kommet så langt at det kreves observasjoner døgnet rundt.

Det fikk vi forresten praktisere sist vinter da en del russere på et isflak skulle unnsettes med fly. I nesten 3 døgn holdt vi det gående med observasjoner hver time.

Tross alt har vi jo i de vintermørke dagene lengtet etter våren, og så kommer den endelig! Da står vi igjen foran en travel tid. Det gjelder å nytte de få godværsdagene til å få unna «våronna». Det er nemlig både en plikt og en æressak at alt skal være i best mulig stand til det nye personalet over tar, Husene males, alle rom vaskes og om nødvendig tapetseres eller males, golvene ferniseres, maskiner og apparater overhales og pusses. Og enda er det mange hundre andre ting som skal ordnes og greies med.

Og så kommer endelig den store dagen: Stasjonen er funnet i orden og overlevert til nestemann. Vi har et festlig samvær på fallrepet, og så legger skuta ut fra den ugjestmilde øya med tre lykkelige sjeler ombord. — — —

 


Bjørnøya - Hesten Blakka og Fritz Øien

 

Fritz Øien på ryggen til hesten "Blakka" på Bjørnøya



1 | 2 | SIDE 3 | 4 | 5 | 6

<< Tilbake
Besøksstatistikk